Skrivekløe

En blogg om mine erfaringer som kreftpasient - fra første runde i 2010 til i dag hvor eg har fått konstatert spredning (uhelbredelig). Eg har i denne perioden tatt videreutdanning innenfor kognitiv atferdsterapi, og var blitt veileder innenfor dette. Eg var akkurat begynt skrive en bok om en kreftsyk jente, hvor eg skulle bruke mine erfaringer kombinert med fag til å skape håp gjennom gode dialoger i hennes vennskap med en gutt på avdelinga. Denne vil eg prøve å få fullført innimellom alt annet eg kjenner eg har så lyst å få formidlet nå.

fredag 28. februar 2014

GLAD



HAPPY <-trykk her


Tirsdag kveld så alt veldig mørkt ut, eg tenkte på denne feelgoodlåta som Nora gjorde meg oppmerksom på her i høst. Eg starta straks å veive beina litt fra side til side i takt med sangen.


Dagen som eg knapt turte å tenke på for 3 år siden, var plutselig kommet! Fredag i forrige uke ble eg innlagt på UNN og de startet forberedelser for rekonstruksjon. Eg var litt redd vi skulle lage kaos, da eg måtte ha yngste datter med som pårørende første natta siden ho skulle tilbake til Meråker vgs etter vinterferien. Vi hadde dermed godt over gjennomsnitt bagasje ifht hva pasienter som ikke skal løfte noe har med. Ikkje for det, eg tror ingen vurderte at eg var skiskytter selv om eg sjekka inn med både våpen og ski ;) 😜
Dagen før operasjon var eg rastløs og gruet meg mye, så eg kontakta ei venninne for å høre om vi skulle ta oss en tur. Kort fortalt så kom vi oss opp på en fjelltopp - og selvfølgelig i kjent stil- ikkje heilt etter boka. Det var isete og trøblete - men utsikta va fantastisk og turen gjorde meg veldig godt! Beste oppladning før operasjon!

Mona og Mira på tur opp mot Buren i Ersfjord på Kvaløya. Etterpå va vi på "Budeia" og spiste nydelige kaker OG kanelboller :)

Mandag lå eg på operasjonsbordet i 8 timer, og eg våknet kl 16 på oppvåkninga. Eg var veldig sløv, og ble etterhvert både litt stressa av alle folkene rundt meg og alle undersøkelsene. Eg lå der og prøvde få et overblikk over skadesituasjonen trur eg ;) i ene foten fikk eg intravenøst antibiotika, i andre foten veit eg ikkje sikkert ka eg fikk - i armen fikk eg noradrenalin en plass og væske en annen plass. Eg hadde oksygenslange i nesen og måler på en hand, det stakk også ut to slanger av magen og en slange ut av nypuppen. Blodtrykket mitt var lavt - bruker å være det ellers også, men det medførte at eg måtte være der i 20 timer før eg ble kjørt til avdelinga. Da var det tirsdag ettermiddag og eg hadde ikkje spist siden søndag - likevel kasta eg opp grønn galle i flere timer. Eg var seriøst sikker på at eg ble aldri å komme meg på beinan igjen! Eg angret så innmari på å ha gått med på dette frivillig - og eg lurte på kordan eg skulle mobilisere meg for å komme på beinan igjen... Døtrene mine studerer jo sørpå, og mamma som ellers er min "bauta" ho lå utslått hjemme i lungebetennelse. Eg må bare si at eg er vanvittig glad for venner som da stiller opp og kommer og gir litt mot til å gå videre! Tirsdag kveld kom ei venninne som skulle på nattevakt i avd under på besøk. Eg klarte med hjelp - og ren vilje å trumpe meg opp på sengekanten og hjelp til å ta noen steg ved siden av senga. Sykepleierne skrøt veldig, og eg kjente meg som et lite barn som solte meg i applausen 😊 eg sovnet seint denne kvelden, og eg fikk ringt til jentene og snakka m pappa.
Neste morgen var det ut med kateteret - og fra da har eg vært helt selvhjulpen! Ja bortsett fra hjelp til å dusje i går (torsdag). Eg klarer heller ikkje å sette den blodfortynnende sprøyta på meg sjøl hver kveld kl 19. Der er eg ei skikkelig pyse, så narkoman ville eg fått problemer med å bli.....
Eg gikk små turer i begynnelsen og utvidet dem mer og mer. Det ble vel derfor sett på som litt råflott å ha meg liggende der så eg ble overført til pasienthotellet i går. Sykepleierne mente at eg kanskje kunne dra hjem når eg var så frisk - men eg problematisere det litt og sa at eg er aleine hjemme og vil helst være her til dem har fjernet alle dren.

Dermed turte eg ikkje fortelle om min private dagens agenda til personalet her - for da var eg sikker på å bli hjemsendt.. Eg var innom avdelingen i formiddag og der traff eg legen som hadde operert meg, og eg tenkte at no skulle eg sannelig rose han for en fantastisk jobb! Det er tatt en hovedlapp fra magen og en fra siden. Disse to er perfekt sydd sammen med blodårer som går på kryss og tvers og "kobla" på resten av kroppen. Eg trur han satte pris på ros men han måtte bare si at han var veldig imponert over min rekonvalesens. Eg sa at ja det hadde bekymret meg litt fordi dem ville ha meg ut, og at kusina mi som er overlege på en annen avd sa at eg var såpass frisk at eg måtte nok klore meg fast for å få bli. Da sa legen til meg og de andre at det var helt klart at eg skulle få bli til mandag! Eg trakk et lettelsens sukk og kunne da innrømme at eg hadde tenkt meg på undervisning på universitet i dag, så det var bra om dem kunne gjøre seg ferdig med undersøkelsene. Det ble mye latter, og lettere "oppstyr". Legen kom inn til meg igjen og ville fortelle at dem hadde diskutert meg på et morgenmøte, og lurt på hva som gjorde steg hadde så bratt formstigningskurve. Han kunne huske en dame som hadde vært rundt min alder - og hun hadde også likt å gå på fjelltopper, så han lurte på om dem skulle anbefale dette ;)
En sykepleier kom og fortalte at ho hadde aldri sett eller hørt noe lignende, og syntes faktisk det var litt kult at eg var i form til å dra på undervisning i dag!

Og det gjorde eg!! Ikkje for at eg ville bevise noe som helst - men fordi at eg har vært så søkkheldig at eg faktisk føler meg så frisk! Eg kjente en indre energi, og tenkte på hvorfor skulle dette være så svært da? Den dagen eg sto på toppen av Breitind har kanskje gjort noe med meg?

At det skapte "oppstandelse" og latter gir bare dagen ei god mening. No tør eg være frisk uten å bli "kasta ut" . TENK eg har gjennomført den store operasjonen som eg var så i tvil om!! Det ble vellykket - og nå er det bare småpynt som står igjen.... Eg, -som ikkje trudde eg sku leve lenge nok til å oppleve denne dagen.


onsdag 5. februar 2014

Steine hakke tuillat?

Ja, ka man gjør når livet blir satt litt på vent? For meg så åpnet det seg jo plutselig muligheter når eg sitter med en sykemelding og venter på operasjon...

Eg har en venninne fra Tyrkia, som plutselig fant ut her for noen måneder siden at ho skulle komme på besøk i månedsskiftet januar/februar, og det passet jo bra, trudde eg... Det ble mye frem og tilbake da eg fikk beskjed om operasjon på UNN etter dette, og vi måtte gjøre om på planene. Derfor dro eg ned til Oslo i forrige uke og lekte litt turist sammen med ho, og hadde det kjempekoselig. Ho skulle etter planen komme opp til nord og besøke meg på sykehuset da (plan2) men så ble det jo plan3 - at eg kunne være vertinne likevel, og kunne stille opp på hva det skulle være.

Dama ønsket av alle ting å kjøre hundeslede i nordnorge, og eg spurte flere ganger for å dobbelsjekke om ho virkelig mente dette. Ho var bestemt (og ho er en svært bestemt dame :) på det. Vi sjekka dermed inn på Arctic Adventure på Kvaløya for å gjøre denne aktiviteten sammen.
Etter en del akkodering kledde ho no motvillig på seg klær som var beregnet for arktiske forhold og eventuell slitasje. Under orienteringen på engelsk så eg at ho ble litt blek, og ho hvisket til meg at eg fikk kjøre hele tida, for dette ble ho ikkje å klare. Akkurat det innså eg også, for ho klarte ikkje å koordinere beina under ordinær "sparking" på sparkestøtting sammen med mamma dagen før - så hvordan ho skulle klare det på lignende doning på isete føre og med 5 hunder og en brems som skal brukes - det ville bli for mye!

Tatt av min venninne som fremdeles hadde tillit til meg som "sjåfør"


Dermed ble eg fører på vår slede - eg... som har hatt kink i ryggen siste halve året, lymfødem i armen - (og skal være svært forsiktig med den), og med en passasjer som var så stiv av skrekk at ho neppe kunne klareres som en copilot. Der sto eg med en fot på meia, og en på bremsa og kjente etter få minutter at dette var tungt for en utrent kropp.
Det ble mye akking og rop om å slakke på farta - og det var vanskelig å ikke kjøre ned paret foran oss fra USA. Etter en stor dump ble vi kastet til side og hele sleda ble liggende på siden. Men hundene løp for fullt, og eg slapp ikke taket. Han hadde jo sagt det sjefen sjøl, at ALDRI slipp taket - og da gjør eg jo ikke det. Så der lå eg som en filledukke og prøvde etter beste evne å løfte meg opp under fart mens kroppen ble slått mot isen som var hardpakket og humpete som vaskebrett. Der lå eg og tenkte på noe eg leste i et ukeblad en gang rett etter eg var blitt syk. Det var en dame som var bk-operert, og ikke hadde vasket opp koppene eller stelt i hagen på 20 år for armen kunne bli skadet - og her hang etter den hellige armen. Eg følte nesten livet passere som i en revy - og tenkte på om eg var steike hakke tullete!! Hvis eg fikk ribbeinsbrudd eller andre brudd så ville jo en rekonstruksjon ryke med 100 prosent sikkerhet!

Hvor lenge eller hvor langt eg hang der visste hverken eg eller sjefen sjøl som spurte om akkurat det da eg plutselig hørte noen snakke til meg - aldri har eg vel vært så glad for å høre en mannsstemme som da! Han grublet og vurderte situasjonen som på daværende tidspunkt var ganske kaotisk - sleden bak med to ungjenter fra Tyskland samt med min venninne hadde kullseilet ennå en gang. Ho som skulle sitte på min slede var ganske mørk i øyan, av enten redsel - eller sinne. Han grublet litt til - og spurte meg om det var greit at eg fortsatte turen aleine - så skulle han ta ho på sin slede. "For no trur æ at ho bare hater! " (noe som nok også stemte etter å fått snakka med ho etterpå- ho gav blanke f.. i håp om å se nordlyset - bare ho kom seg velberga hjem).

Så slik fortsatte vi - på isete løyper, de yngre kullseilte - og eg kunne hjelpe, og fikk medfølende kommentarer om at de ville ikke klart dette aleine. Eg kjørte på, sto videre på bremsa med en fot, med to hunder mindre og lurte på om noen hadde smurt stearin under meiene for det var steintungt å ikke kjøre ned de foran meg. Eg måtte legge all tyngde på bremsen og legge meg over "styret"og kjente eg ble så flirfull. Eg hadde fått nytt brev fra sykehuset i dag - med innkalling igjen om tre uker - og her utsatte eg meg sjøl for dette!

Lettelsen var stor da eg så campen igjen!


Plutselig så kjente eg bare en så ENORM sterk mestringsfølelse! Den kan knapt beskrives med ord - den bare kom! Eg gav faen i arm, i operasjon, i kropp, i forbanna sykdommer! Eg løfta blikket og så en fantastisk natur i halvmørket og lysene fra byen på andre sida! Den var vakker! Den gav et gult lys på himmelen og eg hadde bare lyst å rope høyt: "NU JEKLAR - peis på, kom igjen!" Eg følte at eg kunne klart alt i verden akkurat der og da :) Og sjøl om eg var stum som en østers, så ropte eg det inni meg - og eg kjente munnen dra seg opp til et eneste stort DIGERT smil!!! For det var jo akkurat det her det skulle handle om jo - for det handler om å leve!!!!!!!!

-Søkksvett og sliten, og etterpå fikk vi kose med valpene, og alt var "glemt"! Korttidshukommelse er et ukjent ord for damer som begynner å nærme seg 50!!  ;)