Et kapittel avsluttes og et nytt begynner :)

Det er det det handler om :)

Eg har tenkt litt - igjen ;-) og tenker å avslutte bloggen, ihvertfall legge den i dvale og heller komme med litt nytt et par gang i året. Det blir fort slik at når eg skal skrive så kommer også de vonde tankene, og dermed kan det kanskje høres værre ut enn det er :-) 

Nå er det iallfall gått 4 år siden eg merket at noe var galt med formen. Det er 3 1/2 år siden eg avsluttet cellegift og stråling, og eg gikk over på hormontabletter. Diagnosen var grad 2 stadie 3, hormonfølsom. Spredning til alle lymfekjertler på venstre side, bortsett fra en. Det var også begynt å spre seg fra lymfekjertlene, men det kunne ikke påvises fjernspredning. Pga denne økte sjansen for å få tilbakefall har eg fått hyppige kontroller hos både lege, kirurg og kreftlege. Nå etter 4 år har eg ennå kontroll minst to ganger i året.

Etter diskusjon og enighet med kirurger ble diep-rekonstruksjon planlagt tidligst 3 år etter operasjon, pga alvorlighetsgrad så ville de vente et år mer enn det som er anbefalt. Dette ble utført 3 uker etter første planlagte operasjon. Det var vondt og satte meg ut noen dager - men det er historie nå, det værste er forhåpentligvis unnagjort. Nå står det flere operasjoner for tur for å fikse trikse gjøre det fint må vite :-) det er bra, og eg tar imot det eg "får" med takknemlighet.

Lymfødemet har ikke ligget i dvale i perioden eg ikke gikk til behandling. Venstre arm er blitt nesten 4 cm større siden siste måling, samtidig som høyre er blitt mindre. Det merkes, og eg er nok litt engstelig noen ganger for at dette kan bety slutten for aktiviteter som eg liker å gjøre som feks skyting. Heldigvis sier fysioterapeuten min at ho har god tru på at den skal bli bedre - nå må bare eg bruke støttestrømpen slik eg har fått beskjed om tidligere - men "glømt" å bruke... :-)  

Hva har vært værst, og hva har vært best i denne perioden? Det værste har selvsagt vært sjokket å innse at eg kanskje ikke skulle få lov til å bli gammel. Det å "forlate" ungene mine var vel største skrekktanken. Redsel for døden - det ukjente. Det å måtte være tøff å stå ansikt til ansikt med de værste tankene og redsel for om eg ikkje skulle klare dette.... Reisen alene.....

Når eg først kom i en slik situasjon og måtte bruke det som fantes av gode krefter i meg - for å kjempe, så fikk eg jo også oppleve gode ting.

At eg ennå lever, og det uten påvist tilbakefall er et lite under i seg selv. Hver gang eg feirer bursdag nå, så føles det ut som "bonusbursdag" - ennå et år i vår minnebok. Det er vel først når du opplever virkelig smerte - og redsel at du klarer å sette alt i perspektiv. Et bedre perspektiv. Det gode som er kommet ut av dette for egen del må være nettopp dette - andre prioriteringer. Når du vet at ingenting er selvsagt, og har fått en påminnelse om dette så klarer eg som regel å benytte meg mere av min spontanitet - og opplever nye steder, blir kjent med nye mennesker - men ikke minst "ta vare på flokken min" som Per Fuggeli sa så fint. Eg har vært sterkere enn eg noen gang trudde at eg skulle være istand til. Eg har alltid vært en omgjengelig person med mange venner - men flest mer perifere. Eg opplevde at eg i denne krisesituasjonen hadde folk; venner, familie, naboer, bekjente og til og med noen som eg bare knapt kjente - som ønsket å stille opp for MEG - og for mine døtre! Eg kjenner at eg ennå blir litt rørt og tårene presser litt på. Ikke av tristhet - men takknemlighet for alle som ville stille opp. Tankene har mange ganger streifet meg om HVORFOR en slik omtanke. Mange blir syk uten å få denne støtten. Min konklusjon er, at mye kommer av at eg var så sterk at eg så hvor svak eg var -og at hvis eg noen gang skulle komme meg på beina så måtte eg også klare å vise min sårbarhet. 

Noe av det som ofte har holdt meg tilbake ellers i livet har vært denne fordømte stoltheten... Skal klare alt sjøl... Ikke vise noe tegn til svakhet. Farlig det.. Fordømt tull fant eg ut etterhvert - og når eg har klart å være ærlig overfor meg sjøl om hva dette egentlig dreide seg om, så ble alt mye lettere! Å oppdage at du faktisk er mye sterker når du kan innrømme dine feil - og det du faktisk fysisk ikke klarer å gjennomføre. Det beste med dette har kanskje også vært at mange som var fortvilet over min situasjon - fikk en åpning for å kunne hjelpe! Når noen du bryr deg om blir syk - så kommer en utmattende fortvilelse når det ikke er noe du kan gjøre. Eg opplevde at kollegaer og venner som eg ikke så til daglig satte pris på - og det gjorde dem godt å få lov til å bidra med det dem kunne - alt fra husvask, til å gå tur med meg. Eg hadde en åpen dialog med arbeidsplassen min hele tida - og fortalte hva eg trengte. Resultatet ble at eg fikk ennå mer! De kom flere ganger i uka og gikk tur med meg når eg var på det svakeste - og eg kunne si " ikke gi meg opp - nå klarer eg nesten ikke gå, og nå trur eg at eg trenger det mer enn noen gang"! Gi meg HÅP - finn noen artikler om noen det har gått bra med. Gi meg gode historier som viser at det KAN gå bra! Det gjorde de også. For meg betydde det ingenting på daværende tidspunkt om det var kostholdsråd som var vitenskapelig dokumentert eller ei.. Hvis EG trudde på det, så ville eg prøve det. Placeboeffekten virker - og hvorfor kan ikke de lærde alltid forklare, men så lenge det virker - så holder det for meg 😊 

Så nå fortsetter livet - tilpasning til det nye livet, med ny kropp og smerter. Trur ikke alle er klar over hvordan det friske livet etter tung behandling etter kreft kan være. Det er store smerter, stort sett i hele kroppen, muskulatur og ledd, rygg, arrsår, lymfødem etc. Og slik er det å være frisk :-) men nå vil eg avslutte skrivingen for ei stund. Eg skal jobbe mye med den fysiske formen, og håper at eg i kombinasjon med ukentlig fysioterapeut og kiropraktor samtidig hvor  eg får nytt treningsopplegg skal gjøre susen ;-) Hvis eg skulle forklare hvordan kroppen føles så er det som om hvis den hadde vært hul - og det ble fylt betong inni den, slik at den føles TUNG. I tillegg kjennes det som at all "fjæring " er borte. Derfor har eg ikke prøvd meg på noe jogging - kun gåturer.

Men undrenes tid er kanskje ikke forbi ennå? I går satte Nora stoppeklokka på og eg klarte med noen intervaller å jogge ca 2 og et halvt minutt! Det var faktisk en stor opptur! Dette må eg prøve mere - kanskje 3 min neste gang, og øke på! Hvem vet???? 

Det kunstprosjektet som eg nå er en del av "Pandoras treasure, the power of hope" er eg stolt over å være en del av - og at eg skal få lov til å bidra med å gi håp til andre. Det skulle knyttes noen symboler til hver av oss som hadde betydd mye under behandlingen og som ga oss håp. Eg brukte en del tid på dette - og kom fram til sangen " You'll never walk alone". Dette ville kunstneren knytte til meg da dette ble mere personlig! Denne har alltid vært en av de fineste sangene eg veit om, og nå fikk den flere betydninger. Det som eg følte holdt liv i meg var nettopp det å komme meg ut i naturen, bestige fjell som eg i utganspunktet ikke trudde eg skulle klare. Seiersfølelsen hver eneste gang eg kom på toppen, og følte at eg kunne klare ALT når eg kunne overvinne min høydeskrekk og dårlige tru på om eg skulle nå målet. Alt tar bare litt lengre tid - men målet er der. Eg stresser ikkje - eg skal nå flere mål, og eg skal velge dem med omhu. Eg har valgt å dele disse 4 årene på godt og vondt, og passelig privat slik at det også kan fortelle hvordan vi har hatt det - på godt og vondt. 

Men nå skal vi tenke på oss selv, nyte livet - fokus på opptrening, og kanskje legger eg ut noen bilder i ny og ned med litt tekst til - for det er det viktigste med mine skriverier - å gi håp videre til andre i samme situasjon! Det er dette det handler om, å ikke gi opp - men se at det faktisk er håp, og at det noen ganger kan gå bra!!!!! Lykke til videre dere som er i samme situasjon som meg, og dere som har fulgt bloggen og gitt tilbakemeldinger på at også dere sitter igjen med noe :-) eg elsker jo å ta bilder, og legger ut en del på bibbipia hvis noen vil følge meg der - det er litt mindre formelt og eg legger ut både bilder fra hverdag og en del naturbilder som har gitt meg inspirasjon. 

Nå sitter eg i 30.000 fot i retning Oslo - Stavanger. Gleder meg sååååå til å møte yngstedattera. Nå er det en uke med landsskytterstevnet - og hjelpe henne, og heie på alle kjente og venner vi har fått iløpet av de siste årene. Og går alt etter planen så børster eg støv av min egen rifle også om få uker - og er i gang igjen. Konkurranse, vennskap,humor,egenutvikling,sosialt.....nerver på høykant ;-) kan det bli bedre? ;-)

Tjo hei :-) sees 

Avslutter med en av de fineste tekstene eg har å forholde meg til for tida:

When you walk through a storm

Hold your head up high

And don't be afraid of the dark

At the end of the storm there's a golden sky

And the sweet silver song of a lark.

Walk on through the wind

Walk on through the rain 

Though your dreams be tossed and blown

Walk on, walk on

With hope in your heart

And You'll never walk alone

You'll never walk alone........

Det var dette som holdt meg oppe, i tillegg til kjærligheten til mine døtre, foreldre, tanter og onkler, søskenbarn, nieser og nevøer, naboer, kollegaer, venner, bekjente - alle de som aldri lot meg gå alene - men hjalp meg å holde liv i drømmen om et liv.

Takk alle sammen <3 

Litt bilder fra perioden som har vært:

Håret som forsvant og kom igjen

Fighter

Rekonvalesens i Cancun, Mexico

Mine hjertebarn

Sjokkfasen - dag1

Begynner å tynnes ut...

Full av faen og halv av vann ;-)

Antioksidanter

Turen til Breitind

You'll never walk alone.... ;-)

Hopper videre - nå starter LIVET 

Nostalgisk Vakum

Når ferien skal tilbringes hjemme - skjer hva?

Eg sitter i et vakum av nostalgi rundt meg, og det er på tide å starte opprydninga! Eg er en samler på mye. Eg har vondt for å kvitte meg med gamle ting og klær. Nå kreves det en opprydning i skapet! Den gamle genseren som eg ikkje har brukt på sikkert 5 år, fordi den er for liten – men KANSKJE en dag kommer til å passe igjen…. Eg har jo håpet om at noen kilo kan forsvinne sånn heilt av seg selv. For det er et faktum at i søpla gikk flere treningsvideoer som ikke var fjerna plastikken av engang… Men intensjonene mine har vært der en gang ser eg. At eg aldri kan lære, - for likevel har eg håp om at jo en dag så skal eg begynne å trene igjen. Hmmm snakk om å være flink til å lure seg selv, - men som sagt eg slipper ikke håpet.
Eg ser igjennom papirer fra året som har gått, tegninger fra mine barn, brev og regninger, kvitteringer, feriebilder og gode minner. Også her må noe gå i søpla, men ikke alt. Det er her eg blir sittende i et nostalgisk vakum – minnene som eg ikke vil gi slipp på. Tanken på det som har vært, og håpet om det som en gang kan bli – annerledes. For det er mange minner som også er godt å få ryddet bort fra det mentale arkivet! Men de gode vil eg arkivere videre :-)

                                                    Tegninger fra Linn og Steinung da eg bodde i Paris i 1986

Eg har forandra meg de siste årene - trur eg er blitt atskillig mer reflektert over meg selv og hvordan eg kan virke på andre, og det er vel en bra ting? Så lenge eg gjør noe med det – i alle fall hvis det sårer eller gjør andre vondt. Eg har med de siste års studier også blitt mye bedre på kommunikasjon, og se viktigheten av å møte andre mennesker med den største respekt - for å oppnå et godt samarbeidsmiljø!  Men eg ser også at eg har strekt meg alt for langt for å nettopp gjøre andre til lags. Eg har mista noe av meg selv hele veien. Og det har ikke skjedd nå, men har pågått i mange år. De små ting som kunne gi meg gode opplevelser – bare for meg. Det å kunne sette meg ned med en bok, høre på god musikk for eksempel. Det ble borte. Eg hadde ikke tid. Jage rundt som et piska skinn for å sy sammen hverdagen for meg og min familie. Å skulle sette meg ned å lese en bok – gav meg faktisk dårlig samvittighet!! Eg vil være meg selv igjen!!  Eg vil nyte det eg kan når eg kan det.. For det er klart det er en balanse der. Helst skulle man vel bare nyte og ha det godt og være lykkelig hele tida. Men sånn er det jo dessverre ikke i livet. Men eg kunne godt tenkt meg at det var slik ;-)
Nå finner eg meg selv igjen, og det er godt :-) Men noen ganger sånn innimellom gjør det innihampen vondt – for eg må igjennom en aldri så liten selvransakelse – for å se hvor på veien var det eg sklei ut? Det er mitt liv, og eg har sjøl ansvar for der eg mista meg sjøl! Eg har overhodet ikke vært flink til å si ifra når noe har gått ut over meg selv, og dette er noe eg må jobbe med videre!

Det er bare å hoppe i det! Verden ligger foran våre føtter  :-)

Å gjøre seg selv til et offer er nok noe av det mest ukloke vi mennesker gjør, og det skal ikke skje! Eg skal ut av dette nostalgiske vakumet, ta vare på det gode som kan bygges videre på, gode venner og minner og heller kaste en gammel genser eg mest sannsynlig aldri kommer inn igjen ;o)

En ting er i allefall sikkert, at det har vært vellykket å ha ferie HJEMME, for aldri - eg poengterer ALDRI har det før vært tellekant i mitt klesskap ;-)

Roer ned

Haha - ja..... Det var det som var intensjonen - og er fortsatt, at nå skal eg begynne å roe ned, tenke på meg sjøl og planlegge litt fremover. Eg skal tru at eg er god nok - at eg også skal kunne fortjene å ha det bra - å være lykkelig. Mange ganger så tenker eg bare på det å hjelpe andre, og faktisk trur eg at det er mye lettere - enn å ha fokus på seg sjøl :)  Så NO skal eg roe ned - slappe av - nyte livet :) og om få dager har eg FERIE :) :) :) Så eg legger bare litt bilder fra mai og tar et glass vin til "arbeidet" :)

1.mai dro eg til Barcelona med mine kollegaer.

På Camp Nou igjen :) og denne gangen kunne eg stå sammen med katalanerne og synge på katalansk - presis som eg lovet meg sjøl for to år siden :) En fantastisk opplevelse!

Mamma og Turid på 17.mai 

Ingunn har laga bord-dekorasjoner 

Gibostad Musikkforening

Tv-innslag fra Colombia på 17.mai... Wilson!!!

Fra Barcelona - en gammel dame som ber om penger. Folk er opptatt med helt andre ting. Som å prate i telefonen, ta bilder, se en annen vei.........

For to timer siden - avslutta mai måned med Ingunn og Ann-Heidi. Bål i fjæra en lørdag kveld, kunne ikke vært bedre :)

Erkjennelser

Vår i nord 

Var på siste kontroll den 2.april - men siden radiologen var syk, fikk eg ikkje svarene før sist torsdag. Alt er normalt - og eg var ufattelig glad! Tida går, og for hver dag styrker det håpet om at det kanskje ikke kommer tilbake :) :) Det var det han sa en av kirurgene - en av dem som ga meg LITT håp brukte akkurat de ordene - at for hver dag som går - øker sjangsen på at det ikke kommer tilbake. Eg husker også epikrisen hvor det sto nederst at pasienten velger å se fremover tross diagnosen.
Dem har altså vært veldig redde for å ikke skape falske forhåpninger - og eg veit jo at det var alvorlig, men eg er nå her enda - og frisk som en fisk!! Tenk hvis eg får mange fleire friske år?! Og tenk hvis eg ikke får tilbakefall!!

Påsken var begge jentene hjemme, og vi pendlet en del mellom Nymoen og Gibostad. Eg hadde også jobb hele påsken - og det var vel likegreit, for eg kan ikke gå på ski ennå etter operasjonen.

Første helga i april var vi i Tromsø på Barents Winter Games, hvor Julie var på det norske laget i luftrifle, og kom til en superfinale som ho vant! Blanding av sjokk og glede :) Kjempeartig!!!

Sårene har grodd kjempefint, og eg har ikke hatt noen plager! Men eg sliter ennå med å holde meg til den der 1 kilos regelen.... Det har vært mye reiser denne måneden også. Forrige fredag dro eg til Gardermoen, og ble med Julie og de andre Meråker- elevene på NM i luftrifle. Vi var også innom noen dfs-stevner. Morro å komme til helt ukjente plasser, man blir kjent med et stykke Norge når man er skytter! På et sted hvor det het Skøimåsan skytterlag, kjøpte eg lodd - og vant gullvask på Esso på Vormsund - og massasje på spaklinikk på Vormsund..... Hehe, jaja - morro å vinne var det læll, no satser eg bare på at kanskje bror og fruen kan benytte seg av premiene :)

Mandag var eg og traff kunstneren og filmfotografen som står bak det kunstprosjektet som eg skal være en del av. Det var kjempespennende, men også tøft under videointervjuet som skal brukes i en dokumentarfilm. Når man blir stilt spørsmål om liv og død, og de viktige tingene i livet som lykke og drømmer - så må man tenke over det på en helt annen måte enn når eg skriver i bloggen. Eg er jo hundre prosent ærlig når eg skriver - men det er kanskje lettere også å velge bort og ikke skrive om det som blir for ubehagelig å tenke på - og dessuten så deler eg ikkje "heile livet" åpen men privat med andre ord :)
Eg fikk iallefall noen erkjennelser som satte følelsene mine i sving.... Det er litt tøft å skulle dele slik av seg selv, men på en annen måte så tenker eg at alt som kan være med på å skape håp hos andre - og være med på å sette BK i fokus, det skal eg stille opp på! Det er for meg sjøl, mine døtre, mine venninner - mine BK-søstre over hele landet - vi skal gi håp!!

Så tirsdag og i dag har eg hatt avslutning på veilederutdanninga her i Oslo. I dag fikk eg diplom fra Norsk Forening for Kognitiv Terapi om at eg nå er godkjent veileder i kognitiv miljøterapi.
Ja - så heter det på papiret, og det må eg bare si at det har jo vært en befrielse å få bruke de siste årene på KAT- modellen, og øve seg på både andre, men også som veileder og reflektere - og stille seg selv sokratiske spørsmål... Om eg er blitt noe klokere skal vel være usagt - men nå har eg iallefall papir på at eg burde være det ;)

Eg burde vel også gått ut og feiret det - men det gjorde vi i går! Og i morgen grytidlig, da møter eg resten av gjenget fra SUH på Gardermoen - og turen går til: BARCELONA <3 Og bare gjett hva eg skal gjøre på lørdag!? Ikke? tips: Begynner på Camp og slutter på Nou ;)

Litt flere april-bilder;

En plass mellom Kløfta og Jessheim

Skogbygden skytterlag- hadde skytterhus i to etasjer - hvor de som skyter på 200m skyter fra 2.etg.

Lady Mack  ;) Fra ølhallen til Oslo

Aker Brygge siste dag i april

Bærre lækkert

Utsikt fra hotellrommet i Harstad

Vips - der var marsmåned over - og eg småtripper etter å få begynne på jobb igjen :)

Det ble faktisk en mye større prøvelse enn eg hadde trudd - for å sitte i heimen og snakke til veggene, se på alt som skulle vært gjort - og ikke kunne gjøre..... man kan bli deprimert av mindre...

Legen som skrev meg ut av sykehuset mente iallefall at eg var i så god form at eg sikkert kunne begynne å jobbe igjen etter 6 uker - hvis arbeidsplassen kunne tilrettelegge slik at eg ikke trenger å løfte mer enn en kilo på tre måneder.
Vi ble vel igrunnen fort enige om at det ville bli det beste for alle parter - for arbeidsgiver hadde slett ikke lyst til at eg skulle grave meg ned i selvmedlidenhet og påfølgende apati ;) Da får eg heller komme tilbake på jobb (det dukker opp noen minner fra et møte med arbeidsplass, lege og NAV etter cellegift og stråling - og eg ville raskt tilbake i jobb, hvor legen min himla med øynene - og eg kunne se hva ho tenkte - jada- det var helt tydelig : skaff deg et liv ;) ) Vel vel - eg gjør mitt beste :)

De to første ukene satt eg bare inne og stura. Gikk korte turer ut, men ufyselig vær og glatt, så fornuften slo ut kjedsomheten - og tvang meg til å ta det med ro. Fikk jo besøk av venner og familie og det hjalp på! Spesielt målselvingene som kom i to runder, og både støvsuga og laga mat til meg :) Kjempekoselig! Eg fikk hjemmesykepleien til å skifte på sårene - og de har grodd så bra - ikke tegn til noen infeksjoner!

Da tredje uke kom ringte de meg midt på en fredag - og da satt eg på Aker Brygge med en kald pils og lunsjet med Nora og hennes studievenninne.... Vi ble vel egentlig enige om at eg sikkert klarte meg sjøl fra nå av ;)

Så de to siste ukene har gått til superbrukersamling i Harstad, AFS internasjonal utvekslingsprogram) landsmøte i Oslo, og veiledersamling i Tromsø. Eg kjente etter siste tur at eg var sliten - og selv om eg bare reiser med en liten trillekoffert - så blir nok belastningen godt over en kilo......

Onsdag skal eg til UNN på 3 årskontroll (mammografi) og eg kjenner at eg gruer meg skikkelig. Det er så rart det der. Hører alle snakke om de forferdelige kontrollene - og de ER forferdelige. Selv om eg føler meg frisk - så begynner eg å katastrofetenke, og analysere egne "funn" - med værst mulig utfall! Eg håper at alt er bra, og istedet for å utsette timen, som eg faktisk nesten gjorde - så skal eg ta mot til meg og dra til Tromsø igjen og bli ferdig med det!! Hva er det værste som kan skje? Jo at det kan bli påvist nytt funn - men da er det jo positivt å få det behandla da!.....- en typisk indre dialog ;)

Bilde tatt i dag fra Linatjønna på Gibostad

Eg er så heldig å få være med på et kunstprosjekt som handler om HÅP - det skal eg komme tilbake til senere - det virker veldig bra, og eg er glad for at eg kan være med å bidra i den sammenhengen! Eg prøver jo å være egen terapeut og snakke meg til fornuft når eg tenker katastrofe ;)  Men det hjelper i hvertfall med "hjemmelekse" i tida fremover -  med å skrive/lage en kreativ dagbok.
Her skal eg bare tenke utradisjonelt - åpne mitt kreative sinn og gjøre ting eg ellers ikkje gjør. Tenke positivt og bruke humor - og hvis eg skal bli meire sprø enn det eg til vanlig er.... ja da.. stakkars dåkker.. ;)

GLAD

HAPPY <-trykk her


Tirsdag kveld så alt veldig mørkt ut, eg tenkte på denne feelgoodlåta som Nora gjorde meg oppmerksom på her i høst. Eg starta straks å veive beina litt fra side til side i takt med sangen.


Dagen som eg knapt turte å tenke på for 3 år siden, var plutselig kommet! Fredag i forrige uke ble eg innlagt på UNN og de startet forberedelser for rekonstruksjon. Eg var litt redd vi skulle lage kaos, da eg måtte ha yngste datter med som pårørende første natta siden ho skulle tilbake til Meråker vgs etter vinterferien. Vi hadde dermed godt over gjennomsnitt bagasje ifht hva pasienter som ikke skal løfte noe har med. Ikkje for det, eg tror ingen vurderte at eg var skiskytter selv om eg sjekka inn med både våpen og ski ;) 😜
Dagen før operasjon var eg rastløs og gruet meg mye, så eg kontakta ei venninne for å høre om vi skulle ta oss en tur. Kort fortalt så kom vi oss opp på en fjelltopp - og selvfølgelig i kjent stil- ikkje heilt etter boka. Det var isete og trøblete - men utsikta va fantastisk og turen gjorde meg veldig godt! Beste oppladning før operasjon!

Mona og Mira på tur opp mot Buren i Ersfjord på Kvaløya. Etterpå va vi på "Budeia" og spiste nydelige kaker OG kanelboller :)

Mandag lå eg på operasjonsbordet i 8 timer, og eg våknet kl 16 på oppvåkninga. Eg var veldig sløv, og ble etterhvert både litt stressa av alle folkene rundt meg og alle undersøkelsene. Eg lå der og prøvde få et overblikk over skadesituasjonen trur eg ;) i ene foten fikk eg intravenøst antibiotika, i andre foten veit eg ikkje sikkert ka eg fikk - i armen fikk eg noradrenalin en plass og væske en annen plass. Eg hadde oksygenslange i nesen og måler på en hand, det stakk også ut to slanger av magen og en slange ut av nypuppen. Blodtrykket mitt var lavt - bruker å være det ellers også, men det medførte at eg måtte være der i 20 timer før eg ble kjørt til avdelinga. Da var det tirsdag ettermiddag og eg hadde ikkje spist siden søndag - likevel kasta eg opp grønn galle i flere timer. Eg var seriøst sikker på at eg ble aldri å komme meg på beinan igjen! Eg angret så innmari på å ha gått med på dette frivillig - og eg lurte på kordan eg skulle mobilisere meg for å komme på beinan igjen... Døtrene mine studerer jo sørpå, og mamma som ellers er min "bauta" ho lå utslått hjemme i lungebetennelse. Eg må bare si at eg er vanvittig glad for venner som da stiller opp og kommer og gir litt mot til å gå videre! Tirsdag kveld kom ei venninne som skulle på nattevakt i avd under på besøk. Eg klarte med hjelp - og ren vilje å trumpe meg opp på sengekanten og hjelp til å ta noen steg ved siden av senga. Sykepleierne skrøt veldig, og eg kjente meg som et lite barn som solte meg i applausen 😊 eg sovnet seint denne kvelden, og eg fikk ringt til jentene og snakka m pappa.
Neste morgen var det ut med kateteret - og fra da har eg vært helt selvhjulpen! Ja bortsett fra hjelp til å dusje i går (torsdag). Eg klarer heller ikkje å sette den blodfortynnende sprøyta på meg sjøl hver kveld kl 19. Der er eg ei skikkelig pyse, så narkoman ville eg fått problemer med å bli.....
Eg gikk små turer i begynnelsen og utvidet dem mer og mer. Det ble vel derfor sett på som litt råflott å ha meg liggende der så eg ble overført til pasienthotellet i går. Sykepleierne mente at eg kanskje kunne dra hjem når eg var så frisk - men eg problematisere det litt og sa at eg er aleine hjemme og vil helst være her til dem har fjernet alle dren.

Dermed turte eg ikkje fortelle om min private dagens agenda til personalet her - for da var eg sikker på å bli hjemsendt.. Eg var innom avdelingen i formiddag og der traff eg legen som hadde operert meg, og eg tenkte at no skulle eg sannelig rose han for en fantastisk jobb! Det er tatt en hovedlapp fra magen og en fra siden. Disse to er perfekt sydd sammen med blodårer som går på kryss og tvers og "kobla" på resten av kroppen. Eg trur han satte pris på ros men han måtte bare si at han var veldig imponert over min rekonvalesens. Eg sa at ja det hadde bekymret meg litt fordi dem ville ha meg ut, og at kusina mi som er overlege på en annen avd sa at eg var såpass frisk at eg måtte nok klore meg fast for å få bli. Da sa legen til meg og de andre at det var helt klart at eg skulle få bli til mandag! Eg trakk et lettelsens sukk og kunne da innrømme at eg hadde tenkt meg på undervisning på universitet i dag, så det var bra om dem kunne gjøre seg ferdig med undersøkelsene. Det ble mye latter, og lettere "oppstyr". Legen kom inn til meg igjen og ville fortelle at dem hadde diskutert meg på et morgenmøte, og lurt på hva som gjorde steg hadde så bratt formstigningskurve. Han kunne huske en dame som hadde vært rundt min alder - og hun hadde også likt å gå på fjelltopper, så han lurte på om dem skulle anbefale dette ;)
En sykepleier kom og fortalte at ho hadde aldri sett eller hørt noe lignende, og syntes faktisk det var litt kult at eg var i form til å dra på undervisning i dag!

Og det gjorde eg!! Ikkje for at eg ville bevise noe som helst - men fordi at eg har vært så søkkheldig at eg faktisk føler meg så frisk! Eg kjente en indre energi, og tenkte på hvorfor skulle dette være så svært da? Den dagen eg sto på toppen av Breitind har kanskje gjort noe med meg?

At det skapte "oppstandelse" og latter gir bare dagen ei god mening. No tør eg være frisk uten å bli "kasta ut" . TENK eg har gjennomført den store operasjonen som eg var så i tvil om!! Det ble vellykket - og nå er det bare småpynt som står igjen.... Eg, -som ikkje trudde eg sku leve lenge nok til å oppleve denne dagen.

Steine hakke tuillat?

Ja, ka man gjør når livet blir satt litt på vent? For meg så åpnet det seg jo plutselig muligheter når eg sitter med en sykemelding og venter på operasjon...

Eg har en venninne fra Tyrkia, som plutselig fant ut her for noen måneder siden at ho skulle komme på besøk i månedsskiftet januar/februar, og det passet jo bra, trudde eg... Det ble mye frem og tilbake da eg fikk beskjed om operasjon på UNN etter dette, og vi måtte gjøre om på planene. Derfor dro eg ned til Oslo i forrige uke og lekte litt turist sammen med ho, og hadde det kjempekoselig. Ho skulle etter planen komme opp til nord og besøke meg på sykehuset da (plan2) men så ble det jo plan3 - at eg kunne være vertinne likevel, og kunne stille opp på hva det skulle være.

Dama ønsket av alle ting å kjøre hundeslede i nordnorge, og eg spurte flere ganger for å dobbelsjekke om ho virkelig mente dette. Ho var bestemt (og ho er en svært bestemt dame :) på det. Vi sjekka dermed inn på Arctic Adventure på Kvaløya for å gjøre denne aktiviteten sammen.
Etter en del akkodering kledde ho no motvillig på seg klær som var beregnet for arktiske forhold og eventuell slitasje. Under orienteringen på engelsk så eg at ho ble litt blek, og ho hvisket til meg at eg fikk kjøre hele tida, for dette ble ho ikkje å klare. Akkurat det innså eg også, for ho klarte ikkje å koordinere beina under ordinær "sparking" på sparkestøtting sammen med mamma dagen før - så hvordan ho skulle klare det på lignende doning på isete føre og med 5 hunder og en brems som skal brukes - det ville bli for mye!

Tatt av min venninne som fremdeles hadde tillit til meg som "sjåfør"

Dermed ble eg fører på vår slede - eg... som har hatt kink i ryggen siste halve året, lymfødem i armen - (og skal være svært forsiktig med den), og med en passasjer som var så stiv av skrekk at ho neppe kunne klareres som en copilot. Der sto eg med en fot på meia, og en på bremsa og kjente etter få minutter at dette var tungt for en utrent kropp.
Det ble mye akking og rop om å slakke på farta - og det var vanskelig å ikke kjøre ned paret foran oss fra USA. Etter en stor dump ble vi kastet til side og hele sleda ble liggende på siden. Men hundene løp for fullt, og eg slapp ikke taket. Han hadde jo sagt det sjefen sjøl, at ALDRI slipp taket - og da gjør eg jo ikke det. Så der lå eg som en filledukke og prøvde etter beste evne å løfte meg opp under fart mens kroppen ble slått mot isen som var hardpakket og humpete som vaskebrett. Der lå eg og tenkte på noe eg leste i et ukeblad en gang rett etter eg var blitt syk. Det var en dame som var bk-operert, og ikke hadde vasket opp koppene eller stelt i hagen på 20 år for armen kunne bli skadet - og her hang etter den hellige armen. Eg følte nesten livet passere som i en revy - og tenkte på om eg var steike hakke tullete!! Hvis eg fikk ribbeinsbrudd eller andre brudd så ville jo en rekonstruksjon ryke med 100 prosent sikkerhet!

Hvor lenge eller hvor langt eg hang der visste hverken eg eller sjefen sjøl som spurte om akkurat det da eg plutselig hørte noen snakke til meg - aldri har eg vel vært så glad for å høre en mannsstemme som da! Han grublet og vurderte situasjonen som på daværende tidspunkt var ganske kaotisk - sleden bak med to ungjenter fra Tyskland samt med min venninne hadde kullseilet ennå en gang. Ho som skulle sitte på min slede var ganske mørk i øyan, av enten redsel - eller sinne. Han grublet litt til - og spurte meg om det var greit at eg fortsatte turen aleine - så skulle han ta ho på sin slede. "For no trur æ at ho bare hater! " (noe som nok også stemte etter å fått snakka med ho etterpå- ho gav blanke f.. i håp om å se nordlyset - bare ho kom seg velberga hjem).

Så slik fortsatte vi - på isete løyper, de yngre kullseilte - og eg kunne hjelpe, og fikk medfølende kommentarer om at de ville ikke klart dette aleine. Eg kjørte på, sto videre på bremsa med en fot, med to hunder mindre og lurte på om noen hadde smurt stearin under meiene for det var steintungt å ikke kjøre ned de foran meg. Eg måtte legge all tyngde på bremsen og legge meg over "styret"og kjente eg ble så flirfull. Eg hadde fått nytt brev fra sykehuset i dag - med innkalling igjen om tre uker - og her utsatte eg meg sjøl for dette!

Lettelsen var stor da eg så campen igjen!

Plutselig så kjente eg bare en så ENORM sterk mestringsfølelse! Den kan knapt beskrives med ord - den bare kom! Eg gav faen i arm, i operasjon, i kropp, i forbanna sykdommer! Eg løfta blikket og så en fantastisk natur i halvmørket og lysene fra byen på andre sida! Den var vakker! Den gav et gult lys på himmelen og eg hadde bare lyst å rope høyt: "NU JEKLAR - peis på, kom igjen!" Eg følte at eg kunne klart alt i verden akkurat der og da :) Og sjøl om eg var stum som en østers, så ropte eg det inni meg - og eg kjente munnen dra seg opp til et eneste stort DIGERT smil!!! For det var jo akkurat det her det skulle handle om jo - for det handler om å leve!!!!!!!!

-Søkksvett og sliten, og etterpå fikk vi kose med valpene, og alt var "glemt"! Korttidshukommelse er et ukjent ord for damer som begynner å nærme seg 50!!  ;)

Rekonstruksjon eller ei?

Like før jul fikk eg innkalling til rekonstruksjon. Innleggelse den 31.januar og operasjon den 3.februar. Det ble kort tid å forberede alt som måtte gjøres. Det fulgte med egen brosjyre om hva som skulle gjøres i både for og etterkant. Eg var pliktoppfyllende og gjorde alt som sto at eg skulle gjøre. Det stilles krav til pasientene - men hva med sykehuset?

Ah- eg kjenner eg bare er skikkelig drittlei!!!

Fikk telefon fra sykehuset forleden dag om at der var 40 akuttpasienter på avdelinga som bare tar 25 - og at operasjonen min ble utsatt på ubestemt tid. Dette var så akutte fikk eg forståelsen av, at det stod om liv.
Det er klart at det må gå foran en slik operasjon. Ingen diskusjon om det! Eg var forståelsesfull, og tenkte i mitt naive sinn at der måtte ha skjedd en nasjonal katastrofe av en eller annen art siden de hadde fylt avdelinga opp med 40 livstruende pasienter. Kunne det ha skjedd noe i Russland, og derfor bruke UNN? Ja ikkje visste vel eg, for eg satt jo på flybussen mellom Oslo og Gardermoen.

Eg hadde avkorta ferien med en venninne, det var satt inn vikar for meg i jobben (for 3 måneder), eg har betalt flyreiser og lagt livet mest mulig praktisk til rette for de neste 3 månedene. Eg hadde fått alt til å klaffe - også veilederutdanninga, det var hårfin beregning men fant ut at det skulle akkurat gå uten å miste neste forelesning 3 uker etter operasjon. Skytinga hadde eg lagt på hylla for denne sesongen, og ikkje minst hadde eg brukt mye mentale krefter for å forberede meg på en operasjon eg gruet meg så innihampen til. Siste ukene brukte eg til å KUN fokusere positivt, på at dette skulle bli så bra- og at eg kom til å bli så fornøyd, og eg skulle sette sånn pris på at eg var innkalt til innleggelse. Ikke tenke negativt og på alle skrekkscenarioer eg kunne forestille meg.

Dette bildet tok eg på folkemuseumet på Bygdøy - og demonstrerer vel hvordan eg føler akkurat nå....

Da eg våknet i morges hjemme i nord, begynte eg å tenke over hva det egentlig var som hadde skjedd. Er det så dårlig planlegging på sykehuset at de overbooker? Trodde det bare var på hoteller de gjorde slikt - for å ha maksimal fortjeneste, så var det kun ved overbooking at man kunne unngå usolgte rom/tapt fortjeneste. Det er vel slik det er blitt samfunnet vårt nå, at selv sykehusene skal gå med fortjeneste - forstå det den som kan! Det skulle ikke vært lov å bruke bedriftsøkonomiske modeller på sykehus, skoler, sykehjem, barnevernsinstitusjoner etc... noe må faktisk koste penger. Man kan ikke være så økonomisk at menneskeverdet kommer i andre rekke!! Hvis så er tilfelle så får noen være så ærlig å si det høyt - og ikke lure bort folk til å tro at vi er verdt noe.

Er det slik en lege fortalte meg, at det er slik at de som roper høyest og klager mest er de som kommer foran i køen. Er det riktig?? Skal det være sånn? Kanskje hvis eg "står på krava" så går det ut over en BK-søster som har venta ennå lengre enn meg? Skal det ikke være bevilget nok penger slik at køene forsvinner? Er de redd for at folk skal gå med henda i lommene etterpå og ikke ha noe å gjøre? Tenk for et fantastisk luksusproblem :-)

Eg tenkte dette blogginnlegget skulle fortelle at nå var eg kommet akkurat så langt som planen var, uten å måtte mase på sykehuset - også skjer dette.
Men eg ønsker ikke å klage eller true for å komme foran i køen - hvis det betyr at noen andre må vente lengre.. Mange sier at hver får male sin egen kake - men eg meiner at også i slike forhold som dette så gjelder vanlig folkeskikk og høflighet. Eller gjør det ikke det? Og hva er det med sykehussystemet vårt som overbooker på denne måten? INGEN får komme og fortelle meg at det var 40 livstruende pasienter som kom akutt dagen før min innleggelse. Ja eg er naiv, men det får være måte på....
Mange trur kanskje at å ta en rekonstruksjon går på det utseendemessige, at det ikke er så "viktig"? Eg kan bare snakke for egen del, for eg veit at det er like mange meninger om dette som det er damer som skal ha nye pupper. Noen gjør det for å føle seg "hel", noen gjør det for å føle seg "hel som kvinne", noen for å føle seg attraktiv, og noen for å ikke føle seg som en "raring". Noen gjør det for å bli bedre i ryggen og noen for å få mindre lymfødem. De aller fleste tror eg faktisk tar det fordi de vil ha tilbake "normaliteten" i livet sitt - slippe å bli minnet på kreften hver gang du tar av deg skjorta- det sliter på det psykiske å hele tida skulle tenke på det som har vært - og kan komme tilbake.

Eg sier med handa på hjertet at eg ikke føler noe behov for en pupp for å føle meg som en hel kvinne! Eg ønsker ikke å la en kroppsdel definere hva eg skal føle meg som - og dermed utstråle. Ja, eg hadde sjenanse og problemer første gang eg skulle dusje på et offentlig bad. Eg var redd for hva andre tenkte når de så at eg manglet en pupp. Etter hvert så oppdaget eg at ja, noen ser kanskje to ganger - men hva så? Det hadde eg også gjort... Eg tenker nå at det gjør dem oppmerksom på at eg har hatt brystkreft - og at arret mitt forteller en historie. Den er eg stolt over å ha gått igjennom. Den forteller noe viktig om meg som menneske. Den forteller at eg har måttet gå igjennom livssituasjoner som har vært tøffe, den forteller at eg har måttet ta tunge valg, og den forteller at eg er sterk. Det blir som en tatovering - du forteller noe med arret. Med å få en rekonstruksjon så visker eg bort alt dette. Eg har allerede begynt å bli vant med den nye kroppen.

Vinterland - i farta, fra Bardufoss til Oslo

Derfor har eg starta å tenke om det virkelig er nødvendig å ta denne operasjonen? Eg vil ikke gjøre det bare fordi det forventes at eg skal gjøre det. Noe av det som gjør at eg bikker over til FOR siden, er at smertene i ryggen kan bli bedre. Skjevheit i ryggen og en manglende pupp gjør ikke smertene bedre. Men selvfølgelig - det ville være godt å kunne få en normal kropp igjen og slippe fokus på at det mangler noe....Men det er ikke sikkert at rekonstruksjon vil gjøre det bedre heller...  Eg orker iallefall ikke å sette livet slik på vent og forberede alt og alle rundt meg, for så å finne ut at det var så lite viktig i sykehussystemet at dem ikke engang kunne gi en ny dato.. Litt respektløst rett og slett?