Smertefri :o)

Nå har eg opplevd noe heilt fantastisk :o) Eg tenkte over det faktum en dag sist helg at eg faktisk har vært smertefri en hel uke!!!! En hel uke uten paracet og ibux, en hel uke som var helt "alright" - og det beste av alt, helt naturlig :o) Hadde vel ikke før tenkt det så fikk eg vondt i hodet ;o) - det er ikke bare bare når man skal bekymre seg om det meste ;o) Hehe, vel hodesmerten kom nok pga at eg ikke hadde tatt meg tid til å spise skikkelig mat sist lørdag da vi var på vinterfeltstevne. Etter to dager var hodet bra igjen- og nå har eg hatt ytterligere 4 dager som kjennes god ut.

Det kan høres bagatellmessig ut- men eg har hele tiden lurt på om hvor lenge smerter skulle sitte "i" etter en behandling.. Eg har jo fremdeles vondt hvis eg trykker på stråleområdet- og eg regner også med at eg kommer til å periodevis kjenne at det river og sliter i muskulaturen som er kuttet. Krampene vil nok heller ikke forsvinne på ei god tid- men det er blitt atskillig bedre!!!!

To uker etter påske har eg fått plass på et 3 dagers kurs i Tromsø for brystkreftopererte kvinner. Det blir nok veldig bra- da skal diverse spesialister informere oss om alt vi går og bekymrer oss over.
Eg synes bare det er litt synd at man må vente til man har "overlevd" første året- for mange kunne vært spart for bekymringer hvis man fikk litt mere informasjon rett etter behandling. Dette veit eg praktiseres på andre sykehus, som feks Bodø.

Istedet for å tro det værste hver gang man kjenner en smerte, så kunne man blitt beroliget med at "ja men det er helt naturlig det- tenk på hva kroppen har vært igjennom"

I rein og skjær glede over stigende form så bare måtte eg ta frem skiene på tirsdag før eg skulle på jobb. Tenk det- orke å gå på skitur FØR en 8 timers arbeidsøkt :o)
Det ble en test-tur til appelsinsteinen. Det er målet for mange barn å gå hit, og det naturlige pausepunkt. Det er også en postkasse her som heter "barnekassen". I den er det en bok som barna kan skrive seg opp i, og på slutten av sesongen så trur eg det trekkes noen premier.

På tirsdag kom det et nytt navn i boka "Bjørghild 4+5 år ;o)" - fordi eg var stolt som en liten unge :o)

SkyteGlede

                    Tre generasjoner damer som deltok på landsskytterstevnet på Elverum i 2010.

Fra felthurtigen på landsskytterstevnet. Det er såå artig :o) Måtte være litt ekstra forsiktig i fjor siden eg mangler lymfesystem på venstre side. Er litt usikker på om det egentlig er "tilrådelig" å gjøre det- men eg gjør det no likevel..... eg har ingen ambisjoner om å ta NM-medalje i denne grenen så da kan eg ta det litt med ro :o) Kjekt likevel å samle på disse små sølvbegerne som er stas å bruke til juleaquevitten ;o)

I hele vinter har eg trent kjempemye på skyting, 2-3 ganger i uka og konkurranser nesten hver eneste helg november-februar. Det har gitt gode resultater, og det er så artig å få bekreftet at eg etter så kort tid kunne slå både kvinner og menn i min klasse. Både i høst og nå i februar ble eg samlagsmester i klasse 2 på bane med grovkaliber og innendørs 15 m  med 22mm.
Det er ikke for å "skryte" at eg sier det ;o) (bare litt.. ;o)- men for å minne dere om at ingenting er umulig :o) Eg hadde ingen tro på det for et år siden, men ser at det meste går an hvis eg ikke tenker begrensninger... Noen ganger går alt bare rett vest- men da glømmer vi resultater og fokuserer på det sosiale! - også finne de "gode" unnskyldingene ;o) Eg pleier å skylde på våpenet (deler med andre), for liten jakke, skisko - og noen ganger ammunisjonen. Kun ting som eg sjøl kan gjøre noe med, for det er snakk om å prioritere utstyr og bruke tid på ladding og ikke blande tomhylser med andres. Har opplevd at skuddene blir sittende bom fast. Men ka sku vi gjort om vi ikkje hadde noe å skylde på da??? ;o)

Gikk opp i klasse 2 samtidig som eg ble operert og fjernet bryst og lymfekjertler på venstre side. Det vil si at eg nå også må skyte knestående. Min første tanke var at dette ville eg aldri klare fysisk.


Skyttermiljøet er noe eget! Det er heilt fantastisk! Eg kommer jo fra en skytterfamilie og drev med skyting da eg selv var ung. Slutta med det sånn i 17års alderen, og begynte igjen i voksen alder etter at yngste datter var begynt å reise med bestemor og bestefar rundt på skytterstevner. Det tok ikke lange tida før eg selv var bitt av basillen. Kjente på spenninga, nervene som skulle kontrolleres i konkurranse - og ikke minst alle menneskene vi traff på hvert stevne og etterhvert ble kjent med. Eg veit ikke hvorfor men i skyttermiljøet er det mye humor (har en egen teori om at det må være pga nervene som holdes under kontroll... :o) og det gjør godt å flire. Selv om vi er konkurrenter så heier vi på hverandre, og det er alltid kjempespennende å se på livevisninga. Er der ingen fra eget skytterlag som er på banen så er der alltids noen andre vi kjenner som vi ønsker skal få det til. Følger spent med skudd for skudd, og stønner et åååååh når der kommer en 9.9..... ;o) sååå nært en tier! Det er snakk om en millimeter...

                                                   Julie med bestefar på trening :o)

At Vibeke har starta synes eg er utrulig artig! Vi har gått mange tura ilag i fjor, og kjempeartig at ho også har begynt med skyting! Glede meg fremover! Skulle ønske alle venninene mine kunne komme og være med ;o)
Tilbakemeldinger fra folk som starter opp er at de synes det er så flott å kunne drive på med en idrett sammen med barna. Selv om man skyter i forskjellige klasser - så kan man skyte på samme laget. Ligge/sitte side om side og skyte. Ta stevnene som opplevelser ilag. Det går gjerne en dag på et stevne, men istedet for å tenke at det er langt å kjøre eller at det går bort mye tid- så kan man tenke at man får masse god tid sammen med barna - og tar det som utflukt og pause fra internett og tv :o)

For å klare det fysiske med skytinga så begynte eg å trene yoga i fjor. Siden det er blitt så mye annen trening i vinter så har eg ikkje prioritert yogaen før i forrige uke. Det spørs om det kanskje er den som har gjort at eg kjenner meg ekstra støl i kroppen nå. Eg håper det- og får bare legge inn litt mere trening for det er ikke tvil om at yogaen er bra for å komme seg etter kreftbehandling. Den er også suveren for å kunne konsentrere seg og puste godt og riktig både for helsas men også skytingens skyld :o)

Det er rett og slett også godt å kunne drive med skyting - for alt annet må legges til side... eg konkurerer med meg selv- prøver å få til det perfekte avtrekket, det perfekte skuddet - og glemme resten av verden noen minutter :o)
Nå starter feltskytinga snart. Det er stas - mye frisk luft, sosialt med andre - spenning, tidspress og slit ;o) Det er noe eget med feltskytinga synes eg, kanskje fordi eg også liker så godt å være ute i skog, mark og fjellet :o) Liker å slite litt :o)

Fra i dag så har eg øket "arbeidsandelen" til 60% og eg har så langt i dag ikkje kjent noen smerter bortsett fra de vanlige leggkrampene (regnes ikke). Hadde fri fra jobb i dag og eg var ute og gikk ilag med ho Wenche på "glarhålka". Ufyselig vær var det, men det var godt å komme seg ut. Iskaldt regn ble pisket mot fjeset, og vi stoppet opp da en stor trailer kom og skulle forbi en liten innsjø på veien. Plutselig var vi søkkvåte og kjente sølevann både i munn og nese. Hærlig :o) Ble noen kopper kaffe på coopen og skravling etter det, og dagene rykker stadig et hakk nærmere påskeferie og enda mere å glede seg til :o)