Joy to the world :o)

                                           Kunne godt tenkt meg litt mere snø- slik som her :o)

September 2010 trudde eg ikkje at eg skulle oppleve jula i 2011. Slett ikkje som frisk og tilbake i 50% jobb! Men her er eg - i stadig bedre form :o)

2011 starta med siste cellegift den 05.januar. Eg skulle egentlig ha fire kurer til, men kroppen tålte ikke mere og kulen var heller ikke blitt noe mindre etter 11 kurer. Etter operasjon i februar og 25 strålebehandlinger fikk eg beskjed om at det hadde vært kreft i 10 av 11 lymfekjertler, og at det var begynt å spre seg ut i vevet på 2 av disse (før stråling). Legen som fortalte meg dette ba meg om å IKKE tenke statistikk- men fokusere kun på det som var bra. Hun sa at det betyr mye hvordan vi tenker for helbredelse.

Gudene skal vite at det har ikke alltid vært lett- for det er klart at når man lever med et slikt "spøkelse" over seg- så dukker det stadig opp og prøver å skremme. Eg går på hormonbehandling og krysser fingrene for at iallefall den kan hjelpe på og forhindre tilbakefall med spredning. Det blir nok noen tøffe år- og særlig redsler før hver kontroll.

Da eg begynte på jobb igjen i september fikk eg tilbud om ny videreutdanning. Denne gangen kognitiv terapi som skal gå over 2 år. Eg brukte vel bare noen sekunder å tenke meg om før eg svarte JA på det- det føles veldig riktig for meg nå. Snakk om å kunne bruke egne erfaringer- og forstå hva angst og fobier er! ;o)
Den 05.januar 2012 skal eg på "storkontroll" igjen til Tromsø- og eg er allerede begynt å "snakke meg sjøl til fornuft" ;o) Det er bare så utrulig kor mye rart man kan henge seg opp i og tenke det værste om!
De hvite blodlegemene er lave, og det er vel det eneste som er unormalt så vidt eg veit- så eg må vel heller tenke at da er alt vel :o)

I høst har eg gått mye turer, og trent i basseng en dag i uka. Eg er på skytetrening 1-2 ganger i uka og tok  instruktørkursII på Dovre i november. Mandagene er eg begynt i korpset igjen. Etter 25 år på kornett og flygelhorn så trudde eg at mi tid som musikant var over. Men korpset er sårbart- og eg har begynt igjen, men spiller nå althorn (da kan eg hvile venstrearmen). Det var artig å begynne på igjen, og eg kjente at dette hadde eg savnet!
To kvelder i uka deltar eg også på quiz- og det er også med på å holde tankene på helt andre ting enn sykdom :o) Eg kjenner at eg lever- eg er lykkelig, og eg ser fremover til mange gode stunder - og eg er rimelig sikker denne gangen på at det ikke er siste jula mi iallefall :)

No ligger jentene og sover, det lukter grønnsåpe i huset - og om få timer våkner en ny dag med "tre nøtter til Askepott" og "Reisen til Julestjernen". Må bare sjekke at nissen har vært og lagt noe i strømpene før eg legger meg - sånn "just in case" ;o) God jul alle sammen, fred&kjærlighet og et strålandes godt nyttår :o)

Stjerneskudd

Nå meldes det om stjerneskudd- eller meteorstorm i kveld. Pga lys fra månen vil de kanskje ikke sees så godt denne gangen. Dette bildet tok eg på fredag, dagen før fullmåne. Fant ut eg kunne dele ei historie som eg skreiv for to år siden da eg ikke fikk med meg dette. Nå spørs det vel om eg ikke må ut på selveste Lucianatta  med jentene mine for å beskue dette fenomenet :o).

Stjerneskudd - eller meteorstorm som vi nylig har hatt. Mange snakker om dette, gikk ut for å få med seg dette fenomenet. Jeg var på jobb og konsentrerte meg om andre ting, - ikke fordi det var uinteressant, tvert imot- veit ikke igrunnen hvorfor eg ikke tok meg den tida. 

I allefall så har eg gode minner fra sist vi hadde en slik meteorstorm, den skulle komme midt på natta - og der eg bor var det også overskyet, slett ikke sikkert vi fikk noe glimt av dette. Døtrene mine var vel sånn ca 4 og 10 år den gangen, og de blir aldri å glømme denne natta.
Kl 04 om natta vekket eg dem, vi kledde på oss varme klær og gikk ut i novembernatta - kuldegradene var nærmere 15. Noen voksne ville kanskje synes at dette var på grensen til galskap, vel - ha det heilt klart, eg er nok litt gal ;o)
Etter 10 minutter hadde vi fremdeles ikke sett noe, men vi hadde håp. Det knatret i snøen der vi gikk fram og tilbake for å holde varmen. Kjære vene, la det bli en liten åpning i skylaget tenkte eg. Og DER så vi lysende kuler på himmelen. Jentene begynte straks å telle, hvem så flest? Så var det et faktum at det var ikke så lenge til jul, så nå kom jo anledningen for å ønske seg noe. I allefall hadde vi hørt at ser du et stjerneskudd så vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Nora sto og stirret på himmelen med sammenknepet munn. Julie på 4 år så intenst på himmelen også sa hun høyt; "mamma eg ønske meg kustøvletter til jul"!! Eg visste ho hadde ønsket seg noen flotte sorte støvletter med for som lignet på flekkete kuskinn :o). Eldstesøster reagerte raskt og påpekte til den yngste , at hvis du sier høyt hva du ønsker - så får du det ikke!! Julie ble oppriktig lei seg, og hun prøvde da en ny variant " mamma - husk på en ting; eg ønsker meg IKKE kustøvletter til jul" - og dette gjentok hun i flere dager. Vel det skulle vel ikke komme som en bombe at jenta fikk i julegave, ja - nettopp sine kustøvletter ;o)

Men eg har tenkt litt på dette med at man må ikke si hva man ønsker for da går det ikke i oppfyllelse.... Tull og vas syns nå eg. Er det ikke viktig at vi alle og enhver kan være ærlige på hva som er våre mål, og hva vi ønsker i livet? om det er klesplagg, en ny jobb en ny tilværelse, en ny mening med livet? Selv om det er sjeldent at alle mennesker når alle sine mål, så må man vel kunne ha HÅP - og hvorfor ikke dele sine håp? Utsetter vi oss selv for noe når vi åpner oss selv? Redde for jantelov og sjalusi? Eg tror det er en fin ting å kunne dele sine håp med andre mennesker... Kanskje flere ville kunne fortelle om sine håp - og hjelpe hverandre på veien? :o) kanskje naivt tenkt, men joda - det er også en av de tingene som eg ikke vil forandre på med meg selv - ikke nevneverdig iallefall :o) I allefall fikk jenta mi sine etterlengtede støvletter til jul selv om hun sa høyt hva hun ønsket da stjerneskuddet fallt ;o)